Budskapet fra 1.Mos.1 -om Skaperen

( Fra: John C. Lennox: '7 days that Divide the World', kap.5)

1.Mos.1 er grunnleggende for resten av Bibelen. Åpningskapitlet gjør noe av uberegnelig viktighet: det legger basis for et Bibelsk verdensbilde. Videre gir et slikt verdensbilde en forståelse av hvordan vitenskap kan være mulig. Det gir oss mennesker en metafortelling, en hovedhistorie vi kan knytte våre liv opp i mot, og som det er mulig å hente mening, hensikt og verdi fra. Dette innlegget er knyttet opp mot denne store fortellingen.

Gud eksisterer

Et av de største spørsmål vi kan stille, er hva er den ultimate realiteten? Det sentrale prinsippet i den bibelske fortellingen, er at den ultimate virkeligheten er Gud. 1.Mos. kommer her med en grunnleggende tros-påstand: at det eksisterer en Gud. Påstanden stilles først uten noe støttende bevis, som ikke skulle få oss til å tro at forfatteren ikke hadde noen støtte for sitt syn. Både 1.Mos. og resten av Bibelen vil etterpå komme med det grunnlaget. Men måten 1.Mos. 1 starter på, minner oss att ethvert verdenssyn må begynne et sted. Det bibelske verdenssynet starter med Gud, det ateistiske starter med universet.

Bilde 1. 'Gi meg et fast punkt'

Imidlertid forteller ikke 1.Mos.1 bare at det finnes en Gud, det sier også en god del om Ham.

Gud er den evige Skaper.

Måten 1.Mos.1 starter på: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden (1 Mos 1v1), er ikke bare en sann påstand om Gud, men er også en sann påstand om det fysiske universet. Selv om teksten ikke eksplisitt sier at universet ble skapt av intet, så er det sterke argumenter for å forstå det på denne måten, som mange lærde gjør: i) uttrykket 'himmelen og jorden' er mest sannsynlig en talemåte, der en totalitet blir uttrykt ved å referere til dens motsetningsfylte deler. Et annet eks. er i syndefallsberetningen, der treet til 'kunnskap om godt og ondt', sannsynligvis er en talemåte for 'kunnskap om alt'. Det er sterkt støtte i NT om synet at skapelsen var av intet (Hebr.11v3: I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.) I det minste er her støtte for at universet ikke ble dannet av preeksistent, synlig materiale.

I kanskje det klareste av alle NT-steder om dette emnet, står flg.: Åp 4v11: "Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få pris og ære og makt. For du har skapt alt, ved din vilje ble alt til, skapt av deg." Slutningen er at universet ble til, fordi Gud på ett tidspunkt skapte det. Følgen blir at universet ble til av ingenting, fordi det ikke eksisterte noe som det kunne skapes av. Selv om dette er en vanskelig tanke for fornuften, skal vi se at det rommer et bedre grunnlag enn alternativet.. Påstanden at Gud skapte det fysiske univers, er av overmåte viktighet. Det besvarer bl.a. spørsmålet: Hvorfor finnes det noe, framfor ingenting? Det impliserer at dette universet ikke kan være sin egen forklaring. Det innebærer at universet ikke er den ultimate virkelighet. Det er Gud.

Bilde 2. Et univers fra ingenting?

Det er viktig ikke å blande skapelsens faktum sammen med måten eller timingen det ble gjort med. Det hender at folk får slike problemer med måten og timingen av skapelsen, at folk slutter å tro at skapelsen inntrådte. En illustrasjon fra vitenskapen kan hjelpe oss å gripe poenget her. Stephen Hawking sier at rom/tid startet i en singularitet, der de fysiske lovene brøt sammen. Skapelsesøyeblikket danner dermed et umåtelig problem for fysikken. Men det hindrer ikke de fleste vitenskapsfolk å tro at det fantes en begynnelse. Det viktige for disse vitenskapsfolkene er at det finnes vitenskapelig bevis for at det var en begynnelse, selv om vitenskapen ikke fullt ut kan forstå innholdet i den begynnelsen. (Denne analogien handler om måten, ikke om timingen ved begynnelsen) Vi skulle ha denne holdningen i minne, når vi kommer til 1.Mos.1.

Bilde 3. Gud satte i gang en fininnstilt prosess

1.Mos.1v1 forventer en mer fullstendig åpenbaring, gitt oss av Johannes i begynnelsen av sitt evangelium: Joh.1v1-4: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til 4 i ham, var liv, og livet var menneskenes lys." Gud er evig og ikke-skapt, han er ikke 'blitt til', har har alltid vært der. Universet derimot er 'blitt til', en annen sterk bekreftelse på 'skapelse av intet'.

Selv om ikke 1.Mos.1 er skrevet som polemikk, er det diametralt motsatt av alle avguds-fortolkninger ang. universet, verken i antikken eller av moderne, sekulær karakter. 1.Mos.1 krasjer 'front-mot-front' med babylonsk, kananeisk og Egyptisk polyteisme, like så mye som Johannes-evangeliet motsier sine greske og romerske alternative beretninger. Spesielt beskriver hedenske religioner fra Midt-Østen hvordan 'gudene' blir dannet fra opprinnelig materie. Disse gudene er derfor rene guddommeliggjøringer av naturen og dens krefter. Det innebærer at slike antikke verdenssyn sto mye nærmere nåværende naturalistiske verdenssyn, enn det i utgangspunktet kunne virke som. Også nå er det samtidige fysikere, som argumenterer for at fininnstilling av universet indikerer at det er en stor intelligens et eller annet sted, men mener likevel at denne intelligensen har utviklet seg fra primitiv materie, og dermed er av materialistisk opphav.

Et av hovedargumentene til R. Dawkins i boka 'The God Delusion', er at om Gud skapte alt, 'hvem skapte så Gud'? Men det indikerer at Dawkins har i sinne en skapt gud, og skapte 'guder' er visselig et selvbedrag. Den Gud som åpenbarer seg i 1.Mos.1 er ikke-skapt, så spørsmålet 'hvem skapte Gud' faller til marken. {Overfor Gud, er et slikt spørsmål et 'kategori-mistak', lik det å spørre hvem 'ungkarens kone' er -oversetters kommentar.} Dawkins problem synes å være at han ikke kan tro på noe evig. Hvorfor ikke? Vitenskapen forteller oss ikke at det ikke eksisterer noe evig. Forestillingen om et evig univers dominerte vitenskapen i århundrer. Det er først det siste knappe århundret at en har ment annerledes om det, og forestillingen er ennå ikke forsvunnet fra akademiske sirkler. Videre, om Dawkins spørsmål er gyldig: så kan det snus tilbake mot ham: Han mener at universet skapte ham. Dermed er det berettiget å spørre ham: 'hvem skapte din skaper?'

Bilde 4. Delusion-argumentet kan vendes om på

Poenget her er at alle slike spørsmål må stoppe ved det som utspørreren mener å være den ultimate realitet. For ateisten, er den ultimate realitet universet, og for teisten er det Gud. 1.Mos.1 forteller oss at Gud er den primære og universet det sekundære virkning fra Gud. Det er eksakt det motsatte av antikk polyteisme og nåværende sekularisme, som begge mener materie er det primære og alt annet, inklusive bevissthet er en virkning av den.

Gud er atskilt fra skapelsen

Videre skapte Gud verden, i følge 1.Mos.1, men han er ikke identisk med den. F.eks. er sola, månen og stjernene kun beskrevet som 'lys'. Det er ingen hentydning om noen gudommelighet i dem, som i nåværende hedenske myter. Heller ikke er universet noen slags utstråling fra Gud, lik solstråler som stråler ut fra sola. Materie stammer fra noe ulikt Gud, {f.eks. energi skapt av Gud, selv om det strir mot en lukket energi-betraktning-oversetters kommentar.} 1.Mos.1 bærer ikke noe preg av panteisme. Heller ikke er Gud den fjerne, deistiske 'vitenskapens gud', som startet universet og så trakk seg tilbake fra scenen. Hovedtyngden i 1.Mos. sin beretning er knyttet til relasjonen mellom menneskelige vesener og Gud, og mellom relasjoner menneskene i mellom. Det faktum at det er mulig, har å gjøre med en annen dyptgående karakteristikk av Gud, avslørt i 1.Mos.1.

Gud er personlig

Uttrykkene: 'Gud sa', 'Gud så at det var godt', 'Gud velsignet' og endelig: 'Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem(1 Mos 1v27), er klare indikasjoner på at Gud er en person, og ikke en kraft. Det er farer ved en 'Star Wars' mentalitet, som tenker ut Gud som 'kraften'. Det skyldes at vi er personer, og dermed korrekt antar at vi er overlegne i forhold til 'krefter'. Krefter benytter vi til å høste og om vi tror Gud er en kraft, er det fort å tro at Gud er en kraft vi kan benytte, heller enn å anse Ham som vår Skaper og Herre. Gud har mandat til å benytte oss -som sine skapninger, ikke vi til å benytte Ham.

Gud er et fellesskap

1.Mos.1 taler om 'Guds ånd svevde over vannet' (1 Mos 1v2), og vi hører Gud si: "La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! (1 Mos 1v26a).." På disse stedene gis det ingen forklaring, men de forventer klart NT's lære om treenigheten, som er den måten Gud har åpenbart seg selv (kilde1) Skapelsen involverer uttrykket: 'Gud sa'. I Joh.1 begynner evangeliet slik: " I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud (Joh.1v1-2). Likeledes knyttes Ordet helt klart til skapelsen av alt som finnes. Johannes identifiserer raskt Ordet som Jesus Kristus (Joh.1v14: Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.) Dermed åpenbares Gud til oss som en treenighet av Far, Sønn og Hellig Ånd.

Apostelen Paulus sier om Kristus: " Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. 16 For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. 17 Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen". (Kol 1v15-17) Dette er forbløffende påstander om noen, ikke minst i det 21.århundre. De impliserer klart at Kristus var med å skape tid og rom. Han bød med ufattelig energi og kraft, et materielt univers å bli til, -styrt av intrikate lover som Han var med å designe. Ingenting ved Jesus stemmer, om han ikke er presist den han påsto å være, Guds inkarnerte Ord. Vitenskapen kan ikke ekskludere Gud, Han er bragt inn i vår verden, i og med Jesus Kristus.

Gud har et mål i skapelsen

Vi så tidligere at primærinntrykket av den bibelske skapelsesberetningen, var at Gud ikke gjorde alt på en gang. Det reiser spørsmålet: hva er målet med sekvensen av dagene? Hva leder de opp mot? Beretningen starter med det grunnleggende: 'I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden'. Så hører vi flere ganger, 'Gud sa:'. Det danner en sekvens av skaperhandlinger, der Gud former verden og fyller den med levende skapninger. I siste omgang skaper Gud mennesker i sitt bilde. De representerer høydepunktet i Guds skapelse, kun de, er skapt i Guds bilde. Planeten jorden er spesiell, den er skapt med en ultimat hensikt, til å romme menneskelige vesener. Dermed sier beretningen ikke bare noe om gjennom hvilke midler, men også Guds organisering av verden og jorda, samt hvorfor verden kom til eksistens.

I senere år har fysikere og kosmologer oppdaget at de fundamentale konstantene i verden, som alt annet avhenger av, må være 'akkurat riktige' for at liv som vi kjenner det, kan finnes. Nobelprisvinner Arno Penzias, fysiker, kommenterer om disse funnene: " Astronomien leder oss til en unik begivenhet, et univers som ble skapt ut av intet, med en meget delikat balanse, og med en underliggende overnaturlig plan. Han uttaler også: "Skapelse er understøttet av alle data, så langt"(Kilde2). Paul Davies vitnesbyrd kan vinne gjenklang hos noen: "Jeg kan ikke tro at vår eksistens i universet bare er et skjebnens lune, et tilfeldig 'blip' i det store kosmologiske drama. Vår involvering er for intim, vi er tydelig ment å være her."(Kilde3).

Både vitenskap og 1.Mos.1 påpeker at universet er tilpasset å understøtte menneskelig liv. Men 1.Mos. sier også noe mer: Stjernehimmelen viser Guds herlighet, men den er ikke gjort i Guds bilde. Det er vi. Det gjør oss unike. Det gir oss uberegnelig verdi. Galaksene er umåtelig store sammenlignet med oss, men vi vet at de eksisterer, det gjør ikke de om oss -og kan heller ikke gjøre det. Dermed er vi mer betydningsfulle enn en galakse.

Gud skaper ved sitt Ord

De gjentatte ytringer: "Gud sa," gir resonans hos forfatteren som vitenskapsmann. Idéen om at universet ikke ble til, uten input av informasjon og energi fra en superintelligent, allmektig kilde, synes å ha blitt rikelig bekreftet ved vitenskapelige oppdagelser: i)Det matematiske språket har vist seg å være et kraftig verktøy i å beskrive hvordan naturens lover fungerer. Ved korte og elegante formler, kan et menneskeskapt 'språk' uttrykke viktige sammenhenger i naturen. Disse må visselig reflektere den ubetinget ansvarlige for universets fysiske strukturer. Over og utenom det, er det en hovedoppdagelse i vitenskapen at i hver av kroppens ca. 1 billiard celler, så er det informasjon av en lengde på ca. 3,2 milliarder tegn, uttrykt ved 'bokstavene' A,T,C og G. En så komprimert bærer av informasjon som DNAet representerer, kommer knapt til å bli konstruert av mennesker i verdens levetid. Informasjon som det er bærer av, er ikke materiell. Den mangler alle fysiske egenskaper knyttet til masse. At vi mennesker kan si noe meningsfullt om universet vi lever i, er heller ikke selvsagt. For noen av oss peker det hen mot en ubetinget, Intelligent Designer.

Bilde 5. Gud skapte ved sitt Ord.

Noen kan støtte dette, men når det kommer til å knytte dette til Kristus, er det mange som protesterer. Det at Kristus kan være både Gud og menneske, reagerer en del vitenskapsfolk på. Men de har også problemer med å forstå og forklare f.eks. bevissthet og energi, selv om de tror at de finnes. En kan ikke avskrive dem som vitenskapsfolk for det, men så bør de også være forsiktige med å avskrive noen som tror at menneske og Gud kan være forent i én person. En grunn til at begreper virker fornuftige (makes sense), selv om en ikke kan forklare dem fullt ut, er at en ikke trenger forstå dem fullt ut til å benytte dem til å forklare andre ting. Det gjelder også for Jesus. Vi kan ikke forklare det, men det gjør at mange andre 'brikker faller på plass'. Det er f.eks. eneste mulige tolkning av Jesu overnaturlige fødsel, hans undre, dødeoppvekkelser og oppstandelse.

Gud er lysets kilde

Dagsekvensen starter med et utsagn om at Gud sa: 'La det bli lys'. Paulus trekker en analogi mellom dette og å formidlet det kristne budskapet: Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere - for Jesu skyld. 6 For Gud, som sa: "Lys skal stråle fram fra mørket", han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram". ( 2 Kor 4v5-6) Paulus bruker en metafor for det som hender med en person når han blir kristen. Det er noe som skjer på et dypere nivå enn det rent fysiske. Han bruker igjen uttrykk fra skapelsen for å formidle dette: "den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!" (2 Kor 5v17). Det er av den grunn at vi kan ha tillit til det kristne budskapet, det autentiserer seg selv i menneskelig erfaring og intellektuelt: "Jeg tror på kristendom, som jeg tror sola er stått opp, ikke bare fordi jeg ser den, men fordi jeg ved den kan se alt annet."

Jesus bruker bildet av dannelsen av solsystemet, da han blir spurt hvorfor han vil besøke Lasarus, selv om det kan koste ham livet: "Har ikke dagen tolv timer? Den som vandrer om dagen, snubler ikke. For han ser denne verdens lys." (Joh.11v9) og v.v.: "Men den som vandrer om natten, snubler. For han har ikke lyset i seg." (Joh.11v10) For at dagen skulle få 12 timer, måtte sola være fysisk til stede utenfor vår planet. Dessuten måtte jorda rotere om sin egen akse, slik at vi får vår tilmålte tid av dagens lys (som varierer med årstidene nær polene). På dag 4 i skapelses-beretningen, er en mer opptatt av ordning og arrangement av lysene. (1 Mos 1,14 Gud sa: "Det skal bli lys på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt! De skal være tegn for høytider, dager og år.) Vi er som kristne avhengig av en lyskilde utenom oss selv, og disse kan hjelpe oss finne oss til rette som åndelige vesener, liksom de fysiske lysene hjelper oss som biologiske vesener.

Bilde 6. Tro på Lyset, mens dere har lyset

Disiplene trodde at å følge Jesus tilbake til Judea, ville være som å begå selvmord. De trodde det var snakk om ren logikk. For Jesus var det imidlertid å følge en høyere vilje, et lys utenfor ham selv. Mennesker er laget slik at de er avhengig av en lyskilde som ikke er i dem selv. Hovedlyskilden er ikke engang på jorda, uten sola ville ikke menneskeheten overleve lenge, ikke engang med kunstig lys. Jorda ble laget slik med hensikt, der den spinner rundt sin stjerne ca. 150.000.000 km unna. Jesus bruker skapelsesspråket som en metafor, for at disiplene skal skjønne at de er avhengig av opplysning utenfra, og ikke kun følge sin egen logikk. For ateister er eneste kilde til visdom fra innsiden av egne hoder.

Men for bibelske teister, er universet et åpent system, verken selv-eksisterende eller selv-forklarende. Det er en kilde til visdom og informasjon utenfor hele systemet, Gud. Om en ikke får lys fra denne eksterne lyskilden, om en ikke inkluderer Gud, så vil mennesket vase omkring i mørket. Det er også derfor at naturalistiske forsøk på å forklare eksistensen til livet bare begrunnes ut fra det ikke-levende, bevissthet forklares ved det ikke-bevisste, det rasjonelle begrunnes ut fra irrasjonelle atomære svingninger. Det ironiske ved dette, er at det setter lyset i mennesket, ved at det gjøres til egen voldgiftsdommer. De enkle disiplene derimot, hadde kanskje glemt hva Jesus sa på et tidligere besøk i Jerusalem: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh 8v12).

Bilde 7. 4 teoretiske muligheter

At Jesus er lyskilden for verden, er en oppsiktsvekkende påstand. Selv de største vitenskapsmenn har kun kastet lys over et begrenset område, Jesus hevdet å være verdens lys. Livet han levde og hans stedfortredende død, som ble bevitnet ved at han sto opp igjen, viste at han snakket sant. Dessuten indikerte Jesus at han var en bevegelig lyskilde, og at den som ville leve i det lyset måtte følge ham. Disiplene ble stilt på valg, om å følge Jesus, verdens lys, i stedet for fornuftens lys inne i hodet på hver av dem. Da de fulgte den første, ble de vitne til et slående under, som fungerte som forbilde for Jesu egen oppstandelse. Søstrene til Lasarus trengte også lys utenfra, for å forstå hvorfor Jesus drøyde og Lasarus måtte dø. Ateisme har ingen håp utover døden. Men Kristus har vist at døden ikke er slutten. Det viste han spesifikt ved at han selv sto opp fra de døde, den tredje dag etter korsfestelsen (jøder regnet deler av døgn som hele døgn).

Bilde 8. Jesus -verdens lys

Skapelsens godhet

En kan ikke lese 1.Mos. 1 uten å se det stadig gjentatte: 'Og Gud så at det var godt' (1.Mos.1v4,10,12,18,21,25) og kulminasjonen etter skapelsen av mennesket på den 6.dagen: Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag (1 Mos 1v31). Gud er ikke en fjern guddom, som har trukket seg tilbake fra sitt skaperverk. Han betrakter sitt skaperverk med entusiasme og glede til en dyktig kunstner, som er henrykt over det han har formet og ordnet steg for steg.

Dessverre varte det ikke lenge før den opprinnelige harmonien ble ødelagt, og verden var i kaostilstand. For å gjenopprette det skapte, trengtes mer enn en nyskapning: Det var avhengig av at Gud ble menneske, og døde for sin skapnings hender. Men for så å gjenoppstå i triumf over synd og død: " Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset (Kol 2v15).

Bilde 9. Jesus beseiret makter og åndskrefter

Likevel var alt i begynnelsen godt, helt ulikt panteistiske filosofier som lærer at en amoralsk og/eller blind skaperkraft sto bak naturen. Likesom den materielle skapelse en gang var perfekt, vil det en gang bli en ny skapelse av en ny himmel og ny jord: Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer (Åp 21v1), der mennesker får legemer av et nytt materiale (For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet.1 Kor 15v53-54).

Den 7. dagen

Vi skal avrunde med noen kommentarer ang. den 7. dagen, som ble den dagen Gud hvilte. Folk i Mesopotamia og Babylonia hadde også 7-dagers sykluser, som ble assosiert med måne-fasene. Og de hadde sin egen fullmåne-dag(Leon Kaas), som ble markert med faste og sett på som ulykkesbringende. I motsetning til dette, ble den 7.dagen blant israelittene fullstendig uavhengig av alle bånd til himmellegemene, bortsett fra til Skaperen av himmelen. Den jødiske kalender etablerte en kalender, fullstendig uavhengig av himmellegemene. Det kan være godt å merke oss det, siden navn på ukedagene ennå barer spor etter disse {mandag: månens dag, søndag: solens dag. Som en kuriositet: er søndagen nå å regne som den 7.dagen i følge internasjonal kalender; oversetters kommentar.}

Bilde 10.Sabbaten-betegner hvile for Gud og mennesker

Den jødiske kalenderen feirer i stedet 'de store lysenes' skaper, som står ovenfor og utenom deres uopphørlige bevegelse. Således skulle institusjonen hviledagen, den 7. dagen (sabbaten) minne oss om faren ved at mennesker blir underdanige til skapningen i stedet for til skaperen (sml. Rom 1v25a: De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen..) NT nevner sabbaten ved flere anledninger, vi skal bare se på én av dem. Her brukes sabbaten til å hjelpe oss å gripe en sentral kristen doktrine som ofte er misforstått. I brevet til Hebreerne siterer forfatteren fra 1.Mos.1: . Igjen bruker en bibelsk forfatter en metafor for å illustrere noe på et dypere nivå. "Guds gjerninger" i dette avsnittet refererer til Guds skaperhandlinger, som Gud hvilte fra på den 7.dagen. Gud utførte skapelsen og han hvilte fra den. Vi arvet et univers, som vi ikke skapte.

Det kan være nødvendig for vitenskapsfolk å minnes om dette innimellom. De frembragte ikke universet, eller skapte objektene som studeres vitenskapelig. Det innebærer f.eks. at det er opp til universet å danne våre idéer omkring hvordan det fungerer, heller enn at de skal tenke ut forestillinger om hvordan det er å forstå. Om sabbaten skriver J. Sacks (overrabbi i Storbritannia): "Det er en dag som setter en grense for vår inngripen i naturen og for vår økonomiske aktivitet." Sabbaten skulle gjøre oss bevisste på å være skapninger, ikke skaper; jorden er ikke vår, men Guds. Den er en ukentlig påminner om integriteten til naturen og begrensningene ved menneskelig strev." {Dette kunne også nåværende kulturminister merke seg, i stedet for å gripe ødeleggende inn i familielivet til hundretusenvis av familier, mot ansattes og flertallet av kundenes ønsker. Det er vel nok et kjennetegn ved vår individualistiske, materialistiske kultur-oversetters merknad}

Bilde 11. Materialisme

Det er disse grensene for menneskelig strev passasjen i Hebr. brevet er opptatt av. Alle lengter etter en hviledag, som motsatsen til det konstante presset om å prestere/oppnå noe. Et slikt vedvarende press kan drive noen til å bli arbeidsnarkomane, drevet av (for de aller fleste) et uoppnåelig mål om en varig betydning. Men det er gjerne andre ting som gjør oss hvileløse -ensomhet, brutte relasjoner, frustrasjon, uoppnådde ønsker, skyld, smerte, familieproblemer og mye annet. Vi er hvileløse skapninger. Augustin av Hippo sporet for lenge siden grunnen tilbake til skapelsen: "Du har gjort oss for deg selv, Herre, og være hjerter er hvileløse inntil de finner hvile i deg (Kilde4). Sikkert tenkte Augustin på løsningen for hvileløshet, angitt av Jesus selv.

Jesu invitasjon er klar. Hvilen kommer når en er klar til å komme og akseptere ham og det han kaller 'sitt åk', d.v.s. hans autoritet og hans lederskap. I hjertet av kristendommen er det en villighet til å akseptere Jesus Kristus som Frelser og Herre, og derved motta tilgivelse og fred med Gud. I en verden der oppnåelse og fortjeneste betyr så mye, er det vanskelig å fatte at Guds tilgivelse og fred ikke kan bli oppnådd ved eget strev, men må mottas som en gratis gave. Det er her sabbaten kan hjelpe oss, i følge brevet til Hebreerne. Kanskje enda viktigere enn å hvile én av 7 dager, men i å forstå prinsippet som er involvert. Gud gjorde skapelsens arbeid, og han hvilte. Vi arver et skaperverk vi ikke har arbeidet for. I den forstand hviler vi i det Gud har gjort. Å komme inn i Guds åndelige hvile -motta hans tilgivelse, frelse og fred, fortsetter på eksakt samme måte. Gud har fullført det arbeid som frelsen hviler på: Jesu Kristi død for syndere på korset. For å komme inn til Guds fred og hvile, må vi ha tillit til og hvile i det verk Kristus gjorde for menneskene, ikke det arbeidet vi gjør. Paulus fastslår dette i Rom4v4-6.

Bilde 12. Vi må tro at Jesu verk holder

Oversatt og omgjort til .htm-format ved Asbjørn E. Lund